Historien om LSK

 Forhistorien 1960-1995 1995-2001  Meritter

Lensbygda Sportsklubb ble stiftet i 1945, av noen unggutter som tok ansvar for å få ting i gang. 22. november dette året ble det holdt et forberedende møte på Vilberg skole, Interessen for å etablere en sportsklubb i Lensbygda var stor. Rett etter at krigen kom til Norge blomstret sportsinteressen i Oppland, og særlig i Lensbygda. Problemet for de sportsinteresserte Lensbygdingene var at for å utøve en sport, så måtte de sykle eller gå 4 km til Lena, som var nærmeste idrettslag. Det neste møtet fant sted 25. november samme år. En av sakene på dagsordenen var å finne et navn til klubben. Det kom flere forslag, og noen av dem var; Lensbygda ski og ballklubb, Lensbygda Idrettslag og Lensbygda Sportsklubb. Et av de andre punktene på planen var om det var lurt å søke samarbeid med Skreien IF økonomisk sett, siden de allerede var i god gang med skibakke og tomt til klubbhytte. Den 10. desember fant den første generalforsamlingen i klubben sted på Vilberg skole, og det tegnet seg 50 medlemmer.

Klubbens første styre

Formann:                  Einar Eriksen

Nestformann:            Magnus Mariussen

Kasserer:                  Ivar Thune

Sekretær:                 Ragnhild Smedsrud

Styremedlemmer:     Trygve Snoen, Johan Berget og Kåre Holthe

Revisorer:                Johs Stensvold og Einar Trannum

Det ble samtidig valgt styrer i disse komiteene; Festkomiteen, Skigruppa, Fotballgruppa og BoksegruppaNok en gang ble navnet på klubben diskutert, og et rungende flertall bestemte at navnet skulle bli LENSBYGDA SPORTSKLUBB.

Spørsmålet om sammenslåing med Skreien IF ble tatt opp igjen, men under avstemningen snakket de patriotiske innbyggere i Lensbygda med klar tale, og sa bestemt ”nei, vi skal klare oss selv!” og klubben skulle jobbe under mottoet ”Idrett er en løftestang for ungdommens kulturelle utvikkling”.

Den 16. desember samme år ble det første idrettsarangemanget holdt. Det var et løp på beina, som delvis gikk på tynt snøunderlag. Nestformann i klubben, Magnus Mariussen vant herreklassen og Klara Holthe vant dameklassen.

Klubbens lover og regler ble lest opp og vedtatt i februar1946, og det sportslige var godt i gang, med blant annet klubblangrenn. Det dukket opp en ny debatt om sammenslåing med Toppen IL (som hadde skiftet navn fra Skreien IL), dette året og det ble vedtatt med 23 mot 1 stemme at Lensbygda sportsklubb skulle være for en sammenslåing. Det som var avgjørende i dette ressultatet var at Toppen IL på dette tidspunktet var i god gang med å få i stand ei klubbhytte, mens Lensbygda sportsklubb ikke hadde klart å finne ei grunntomt. På grunn av denne avgjørelsen trakk daværende formann i Lensbygda Sportsklubb seg i protest mot sammenslåingen, men like etterpå ble det orden i sakene. De ivrrige ungguttene som startet klubben hadde enda ikke fått noen fotballbane å spille på, og etter hvert ble de lei av å løpe langs veien og spille ball. Dermed tok de med seg ballen og gikk inn på et beiteområde som het Liersletta (det lå der sportshytta står i dag). Grunneieren, Jens Hveem tok dem på fersken. Da var ikke guttene særlig høye i hatten, men da de satte igang med forsvarstalen sin om at de trengte all den treningen de kunne få forran kampene de skulle ha, så syntes Hveem riktig synd på dem. Etter å ha tenkt seg om en stund, så kom han frem til at han ville selge litt av beiteområdet sitt til Sportsklubben, slik at de kunne bygge den etterlengtede idrettsplassen sin.

I april 1946 søkte Lensbygda Sportsklubb om å bli tatt opp som medlem av Oppland idrettskrets, men de fikk avslag, fordi Idrettskretsen ikke så noe poeng i å ha to småklubber som lå så nært hverandre (1,5 km i luftlinje fra Toppen idrettsplass), når det var vanlig at småklubbene gikk under etter kort tid. Idrettskretsen foreslo at de to småklubbene skulle slå seg sammen, slik at de kunne ha felles idrettsplass i Lensbygda, mens de kunne bruke hoppbakken til Toppen – det var ikke noe særlig populært forslag!

Fotballguttene hadde sin debuttkamp 12. mai mot Kolbukameratene, som påførte dem deres første skikkelig tap. Og det var bare begynnelsen på nedelaget for fotballguttene som hadde trent iherdig – utover sommeren og høsten ble det adskillig flere og større tap, men guttene holdt humøret oppe, og ble enige om at neste år skulle de vise hva de kunne. I august 1946, ble oppmålingen av Liersletta foretatt. Selv om representanten fra Lie`s oppmålingskontor sa at det kom til å bli alt for dyrt, og anbefalte dem å finne et annet sted å bygge på, så ville ikke innbyggerene i Lensbygda høre på det øret – det var her de ville ha idrettsplassen sin! Mange av klubbens ivrigste forkjempere var i militæret dette året, og på klubbens første årsmøte som fant sted i begynnelsen av desember, ble det slått fast at de hadde gjort en god jobb, forholdene tatt i betraktning, og at det var p.g.a. deres opphold i militæret at arbeidet hadde gått forholdsvis sakte framover. Klubben fikk også sine egne drakter på slutten av året. Det var røde bukser og blå trøyer med brede hvite strper foran og bak, og de ble kjærkomment mottatt blant utøverne.

25. november fikk klubben en muntlig bekreftelse om at de var tatt opp i forbundet.  26. april ble det levert inn søknad om opptak i Oppland Idrettskrets, men LSK fikk avslag. 7. juli ble det levert inn ny søknad, og 7. desember ble søknaden endelig innvilget. 26. desember ble det lagt inn søknad om opptak i Oppland fotballkrets. 25. november ble det lagt inn søknad om opptak i Vest Oppland Skikrets. Søknden ble innvilget 3. desember samme år.

På sommeren 1947 søkte Lensbygda Sportsklubb om tippemidler for å komme igang med sine byggeprosjekter, men fikk avslag. Deretter ble det en masse brevveksling mellom styret i Lensbygda Sportsklubb, Statens Idrettskontor, Herredsstyret og  Justisdepartementet, men dette førte bare til det samme svaret som før; ”slå dere sammen med Toppen, så skal dere få penger”. Men Lensbygda var som kjent imot denne sammenslåingen, og dermed kom det heller ingen penger fra høyere hold.

Sportslig, så var det et godt år for skiløperene i klubben, som tok hjem 25 premier dette året. Aktiviteten var stor blant fotballentusiastene, som både spilte C-lagkamper, juniorkamper og en ”gubbekamp”.

Jentene kom også på banen i 1947, og spilte sin aller første kamp etter fotballprinsippene med noen som spilte i forsvar og noen som spilte i angrep, men jentene tok likevel en brakende seier i denne kampen, og det gav medsmak. Rundt årsskiftet 1947- 48 ble også kjøpekontrakten med Jens Hveem undertegnet. Den omfattet et areale på 10.465 kvadratmeter og kjøpesummen var på 1.575 kroner.

20. mai kom det avslag på søknaden om opptak i fotballkretsen, men de gav ikke opp, og leverte inn ny søknad.  Ved hjelp av dugnadsånden i Lensbygda, klarte de i 1948 å planere 80×50 meter i løpet av kort tid, og i slutten av februar ble det levert inne en søknad til almenningen om å få lov til å hogge tømmer til å bygge en hoppbakke i Vindsåsen. I april samme år kom den gledlige meldingen fra Almenningen; de skulle få tømmeret i gave. Dette året ble det også konkurrert både i hopp og langrenn, men fotballgutta var nok de som var aller mest fornøyde med innsatsen sin. De hadde en meget god sesong, og vant blant annet pokalturneringen som fant sted på Lena, noe som var svært populært.

På friidrettsfronten var det lite aktivitet denne vinteren, selv om de var tatt opp i friidrettsforbundet, men de håpet på mer oppslutning på nyåret. Klubbens andre generalforsamling ble holdt i desember 1948, og her ble klubbens logo godkjent. Det ble også informert om at det var lagt ned formidable 1.700 dugnadstimer i det foreløbige arbeidet med idrettsanlegget.

Enda et avslag om opptak til fotballkretsen kom, men enda en søknad ble levert inn.

18. mars ble det levert inn søknad om opptak i Norges Friirettsforbund, og søknaden ble innvilget sent samme år.

I slutten av januar 1949 ble det første kretsrennet på ski, i klubbens historie arrangert. Hele 33 deltagere stillte til start i den 10 km. lange løypa for juniorer. Det ble en stor suksess. På begynnelsen av dette aktive året, ble det innmeldt 30 medlemmer i friidrettsforbundet, og i mars ble det meldt inn 70 medlemmer i fotballkretsen. Mot slutten av året hadde klubben økt til 147 medlemmer, hvorav 115 voksne og 32 barn. I løpet av dette året, ble det med god dugnadsånd bygget en hoppbakke, Kabberudbakken, hvor materialene var skafffet til veie gratis, og utenforstående så vell som medlemmer gjorde sitt for å få bakken i stand så fort som mulig. Bakkerekkorden i 1948 var på 32 meter, og det var her hopperne forberedte seg til å møte de andre hopperne i distriktet til duell. 1. mars dette året ble søknaden om opptak i fotballkretsen endelig innvilget, til stor glede for de ivrige fotballspillerene i klubben.

Den 13. august 1950 ble den nybygde grusbanen på Lensbygda Sportsklubb offesielt åpnet. Banen var 55×90 meter og svært tilfredsstillende. Det kom hele 400 tilskuere for å overvære denne tilstelningen, og til og med værgudene var på Lensbygda sin side denne dagen. Hele tilstelningen gikk så fint for seg, at det tente en liten gnist i de aller fleste, og dermed gikk det ikke lenge før neste prosjekt var i gang.

Dette året ble også et bra sportslig år for klubben. Under 5-mila i NM på Tretten debbuterte Lensbygda Sportsklubb i NM sammenheng, med Ottar Bøe, som var klubbens beste langrennsløper på den tida. Det var desverre ingen aktiv deltagelse hverken i friidrett- eller håndballgruppa dette året, men når det gjaldt hopp, så hevdet Mads Holje seg i gutteklassen. Det var nå fem år siden klubben ble stiftet, og mot slutten av året ble det i den anledning arrangert et 5-års julileum på Lena Bad. 21. mars samme året ble Lensbygda tatt opp i Norges Fotballforbund.

Året 1951 ble først og fremst preget av utbygging av eksisterende anlegg. Arbeidet med fotballbanen fortsatte, og planen var å utvide fra 90 til 100 meter. Igjen måtte klubben ty til dugnadshjelp, men bygda så ikke ut til å bære nag av dette. Mennene stilte villige opp til dyst med graving og utjevning, mens damene kom med kaffe og kaker i pausene. På idrettsfronten ble det arrangert klubblangrenn og hopprenn med god deltagelse og flere av de aktive deltok i kretsrenn rundt omkring i distriktet. Mot slutten av dette året ble skjøtepapirene på idrettsplassen sendt til tinglysing, og man ventet spent på svaret som ville komme på nyåret.

I 1952 er det ikke notert noen sportslige ressultater, men det er kanskje ikke så rart, slikt enormt arbeid som det ble lagt ned i idrettsanlegget dette året. Allerede i mai startet fellingen av tømmeret til klubbhytta som skulle stå på Lierplassen. I løpet av sommeren og høsten hadde dugnadsånden gjort det umulige mulig igjen – helt uten pengestøtte hadde den lille klubben klart å skaffe til veie tømmer til ei sportshytte, ryddet plass til den, planert området og i tillegg utvidet den påbegynte fotballbanen med ti meter og satt opp 300 meter med nettingjerde rundt halve banen.

De nye klubbdraktene ble tatt i bruk for aller første gang under en vennskapskamp mellom Lensbygda og Hurdalen i 1953. Da var den idrettslige aktiviteten endelig i gang igjen, og både håndballjentene og fotballguttene vant sine oppgjør i Hurdalen. For fotballguttene var dette en spesielt gledelig sesong. Fra å ikke ha stilt lag året før, så gikk de likegodt frem og ble kretsmestere i 4. divisjon (det var 6 divisjoner)!

I 1954 begynte byggingen av klubbhytta for alvor. Den sto ferdigbygget, (4×6 kvadratmeter) samme år, og rommet to garderober og et lite kjøkken. Kjøkkenet ble kalt ”kiosken” blandt de små, og var en populær attraksjon, spesielt etter klubblangrennene. På vinteren dette året ble det for første gang i historien arrangert klubbløp på skøyter i Lensbygda. Banen var på ca 190 meter, og det ble lagt ned stort arbeid med å få montert opp lys på ”Pløiumtjern”, hvor løpene ble arrangert, for å kunne avvikle løp også på kveldstid. Skøytemesterskapet ble en stor suksess, og ledelsen ble enige om å prøve å gjennomføre løpet rundt forballbanen på Lierplassen (navnet på plassen der sportshytta til LSK nå ligger) året etter. Siden det fortsatt var relativt liten aktivitet i friidrett og håndball, ble det vedtatt på årsmøtet i 1954 at håndballgruppa skulle underlegges friidrettsgruppa. Når det gjaldt fotballguttene, så var de litt pessimistiske i forkant av sessongen, siden det var deres første sessong i 3. divisjon, og de regnet med nedrykk, da flere av de beste var i millitæret. Slik gikk det i midlertid ikke, mot all forventning, klarte de iherdige guttene målet sitt, nemelig å holde seg i 3. divisjon enda en sessong.

Året 1955 startet med en to dagers markering av tiårsjubileet til klubben. I anledning festlighetene var hytta staset opp i rødt, blått og hvitt, og det var bygget to store dansegulv på øversiden av klubbhytta. I desember samme år ble det holdt en ny jubileumsfest på Kronborgseter, nøyaktig ti år etter at klubben ble stiftet. Fotballaget til Lensbygda hadde en litt dårlig sesong, fordi målvakten, Petter Ruen ville prøve lykken i Kapp IF som lå enda lenger opp i divisjonene, og dermed sto det optimistiske laget uten keeper. Det vellykkede skøytemesterskapet fra året før hadde brakt med seg nye erfaringer, og dette året ville styret legge is rundt fotballbanen. Så sagt så gjort, dette mesterskapet ble minst like vellykket som året før og skøyteinteressen i klubben skjøt til værs. Det ble også holdt flere hopprenn i Kabberudbakken, med god deltagelse, og den med tiden så populære ”Lensbygda Stafetten” ble arrangert for aller første gang. Dette året ble Lensbygda tatt opp i Oppland Skøytekrets. Reidar Riishagen (fra LSK) ble kretsens beste skiløper under NM denne vinteren, bare 8 sekunder fra premie.

Det store samtaleemnet i 1956 var Lensbygda-Stafetten, hvor det stilte 50 løpere til start. Klubben hadde bedt inn 12 idrettslag, og det sto 17 lag på startstreken når rennet startet. Skøyteinteressen bare økte og økte. Det ble arrangert flere klubbrenn på skøyter, og de ivrigste guttene kunne arbeide i opp til tre timer for å rydde banen for snø, så de kunne gå på skøyter der. Klubben prøvde igjen å søke om pengehjelp utenfra, denne gangen ved å be kommunen om støtte på 2.000 kroner til skøyteanlegg. Men også denne gangen var svaret skuffende, riktignok fikk Lensbgda Sportsklubb 500 kroner, men Skreia idrettslag som hadde søkt om det samme fikk 1.500 kroner. Begrgrunnelsen fra kommunen gikk ut på at de ville sentralisere skøytebanene, og at de ikke så poenget med å støtte opp om to skøytebaner som lå så nær hverandre. Dermed måtte Lensbygda klare seg på egenhånd – igjen! Fotballguttene hadde en god sesong i 3.divisjon og havnet til slutt langt opp på tabellen. Men mest positivt av alt var at det for første gang ble holdt kretsstevne for jenter og gutter i friidrett i LSK, og dermed var også friidretten i klubben i stor fremmars. Foran årets sesong ble klubben også tatt opp i Norges Skøyteforbund.

På begynnelsen av året 1958 søkte klubben igjen om tippemiddler. Grunnen var at de hadde store planer om å gjøre om grusbanen til gressbane på 54×100 meter, som også var tilfredsstillende for fotballforbundet. Klubben søkte om 8.200 kroner, og derfor kom det mange folk som satt høyt på strå for å befare og bedømme anlegget og det arbeidet som ble lagt ned der. Fylkesrepresentantene som var tilstede ble svært imponerte, siden Lensbygda Sportsklubb hadde klart å skaffe tilveie både lys- og høyttaleranlegg. Noe annet som gjorde godt intrykk var at klubben filmet en del idrettsarangementer som fant sted, og viste dem senere, og tjente penger på dette. Noe som ikke var så gledelig, var at værforholdene den vinteren gjorde det umulig å legge is, og dermed ”døde” skøyteidretten ut av klubben. Fotballguttene hadde også en elendig sesong, og rykket ned i 4. divisjon. På grunn av de dårlige ressultatene, kom det forslag om å slå Lensbygdas langrennsløpere sammen med Toten Troll sine, men igjen talte avstemningen klar tale, ressultatet ble 3 for og 36 i mot. Det mest oppløftende som skjedde denne sesongen var at på den legendariske Lensbygda Stafetten stilte 16 lag, og Pål Gihle filmet løpet i farger for aller første gang, og det var stas!

Nå var det på tide å satse på håndballen og kvinneidrett i Lensbygda for alvor. På årsmøtet i 1959, ble det valgt et eget styre for håndballgruppa, og dette førte til stor aktivitet. Særlig gledelig var dette for håndballjentene som til nå hadde levd i en totalt mannsdominert klubb, hvor det var lite rom for annen satsning på håndballarangementer enn den årlige vennskapsturen til Hurdalen.

Opp